Mhea

"Den usynlige sykdommen"

Skrevet 20.02.2014 klokken 17:37 | Kategori: Blogg | Kommentarer: 20


I og med at jeg velger å åpne meg såpass, så håper jeg dere kommenterer med respekt eller lar være.

Jeg vet at det er noen av dere som har lurt på dette, og jeg har aldri følt meg skikkelig klar til å fortelle det fordi jeg rett og slett skammet meg over det. Jeg følte meg så unormal. Men nå skal jeg altså prøve å fortelle dette så godt jeg kan.

Da jeg startet skolegangen min på Vnstra videregående skole så flyttet jeg i tillegg på hybel. Jeg hadde gledet meg lenge. Jeg flyttet inn i et hybelhus med 10 andre. Etter at jeg hadde gått på skolen en stund, begynte jeg å føle meg virkelig utilpass og uvel hver dag jeg gikk inn på den skolen. Der var virkelig ikke godt. Jeg følte meg etterhvert veldig alene, både "hjemme" på hybelen og på skolen. Dette hadde ingenting med folkene der og gjøre, det var rett og slett bare det at jeg av en eller annen grunn ikke tillot meg selv å slippe noen innpå meg. 

En dag da jeg gikk til skolen, stoppet alt opp for meg da jeg skulle gå inn inngangsdøren. Jeg bare stod der og gjorde ingenting. Inni meg tenkte jeg for harde livet. "Okei, Mhea, løft opp hånden og åpne døren nå!" Men det gikk ikke. Jeg klarte rett og slett ikke å åpne døren, og jeg ble bare så utrolig fortvilet at jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre. Jeg ringte til mamma, og fikk kontakt med den eneste læreren jeg følte jeg kunne snakke med. Jeg fikk beskjed om at jeg bare skulle dra hjem til Skjåk, og det var akkurat det jeg gjorde. 

Da jeg gikk hjemme hadde jeg plutselig blitt redd for alt mulig. Alt som idag ikke gir noen mening at jeg var redd for. Jeg var redd for å åpne kjøleskapet blant annet, men mest av alt var jeg redd for å være alene og redd for å sove. Jeg var mye redd for å være alene, fordi da visste jeg at "stemmen" kom tilbake. "Stemmen" som fortalte meg hvor ubrukelig jeg var, og at jeg måtte selvskade meg selv. Det var slik jeg beskrev det, husker jeg. Jeg var en selvskader.

Jeg var redd for å sove, fordi jeg var redd jeg skulle dø i løpet av natten. Jeg ville jo ikke dø. Jeg følte aldri på selvmordstanker, men det var flere ganger der jeg allerede følte meg død. Jeg følte meg så alene at jeg rett og slett følte meg oversett uansett hvor mange mennesker jeg hadde rundt meg. Når jeg tenker tilbake så måtte det være et helvete å være kjæresten min på denne tiden, for ja, jeg hadde kjæreste. Og denne kjæresten har jeg enda, min fantastiske Gaute. Han har alltid vært der for meg, og jeg er så evig takknemmelig for det. Men uansett, jeg var så ustabil og så langt nede som man kan komme, og dette kom bare helt plutselig. 

Mamma ble jo selvfølgelig redd for meg, og jeg tror ikke hun helt visste hva hun skulle gjøre. Men hun tok med meg til doktoren, og der ble jeg videre henvist til bup (barn- og ungdoms psykiatrisk). Her kom jeg i kontakt med ei helt fantastisk dame som viste at hun virkelig brydde seg om meg og ville gjøre meg frisk. På denne tiden hadde jeg naturligvis ingen tro på at jeg noen gang kom til å bli meg selv igjen, men jeg tenkte at det skadet ikke å prøve. 

Da det var gått 7 uker, og jeg enda ikke var klar for å starte på skolen igjen tenkte jeg at det var for sent å starte igjen. Jeg hadde jo gått glipp av 7 ukers undervisning, og jeg kom ikke til å begynne igjen enda. Så jeg fikk et møte med mamma, læreren min og et par andre folk og der ble det bestemt at jeg skulle slutte på skolen. Da jeg sluttet, fikk jeg en liten "lettelse" feeling, jeg slapp jo å tenke på at "ånei, jeg må jo tilbake på skolen snart. Jeg har jo så masse fravær!" Men det var ikke over enda.

Jeg måtte være i kontakt med en fra oppfølgingstjenesten, og jeg fikk begynne i jobb for å ikke kun være hjemmeværende. Jeg skulle bli lønnet av NAV, og det var de som skulle ha ansvaret for meg. Ganske kort tid etter at jeg sluttet på skolen, startet jeg å jobbe på Matkroken. Her trivdes jeg ikke i det heletatt, fordi jeg var jo livredd for folk og store folkemengder. Flere ganger måtte jeg gå på bakrommet bare for å slippe det ut og prøve å slappe av. Jeg fant fort ut at dette ikke fungerte, så jeg dro opp til NAV igjen for å fortelle dette. Der ble jeg fortalt at jeg bare kunne slutte på dagen, fordi de skulle finne ny jobb til meg dagen etter. Jeg visste jo at det ikke var godt for meg å bare gå hjemme hver dag, så jeg måtte spørre dem en siste gang om de var sikker på at jeg kunne få starte på en ny jobb dagen etter. Jeg fikk det bekreftet, og sluttet samme dag på matkroken. 

Dagene gikk, og jeg ventet og ventet. NAV ringte ikke, og det ble som jeg fryktet; jeg gikk bare hjemme hver eneste dag og ikke gjorde noen ting. Det ødela meg helt, jeg følte meg så ensom og alene hver eneste dag, jeg visste ikke lengre hvem som var vennene mine og jeg var helt sikker på at kjæresten min, pappa og mamma hadde glemt meg. Uansett om jeg snakket med dem daglig, var det noe som alltid fortalte meg at jeg var glemt, det var ingen som brydde seg om meg lengre, jeg var helt ubrukelig. 

NAV ringte ikke før i starten av sommerferien, og da var det jo allerede for sent. Selv om jeg ikke gikk på skolen, så skulle jeg ha alle de samme feriene som de som gikk på skolen. Jeg gikk hjemme uten jobb i minst tre måneder, og ble enda mere ødelagt på grunn av NAV. 

Jeg gikk jevnlig til bup gjennom alt dette, og jeg fikk diagnosen "Tilpassningsforstyrrelser akà angst". Da jeg ble diagnosert var det enda enklere å få hjelp, og jeg ble bedre og bedre for hver gang jeg var der. Jeg søkte på skole på nytt, denne gangen på Otta, uten noen som helst anelse om at det kom til å gå så bra som det gjør nå. Jeg visste ikke en gang om jeg kom til å starte på skolen på nytt etter sommerferien. Men det gjorde jeg altså, og det gikk veldig mye bedre. Endelig kunne jeg føle meg normal igjen, som hadde startet på skolen. 

2. Januar 2014 hadde jeg min aller siste time hos bup, ca. et år etter min aller første time. Lite visste jeg om at dette skulle bli min aller siste time. Da jeg gikk inn til timen min følte jeg at jeg ikke hadde noe her å gjøre lengre. Psykologen min var enig, og jeg var blitt frisk! GUD for en herlig følelse jeg hadde da jeg gikk fra bup-kontoret for aller siste gang. Det å vite at jeg ikke trenger å være redd for noe lengre, fordi nå hadde jeg lært meg å takle angsten. JEG VAR BLITT FRISK!!

 

Mhea

20.02.2014 kl.20:08

Respekt! <3
Mhea Melby

20.02.2014 kl.20:10

Anonym: Tusen takk, det betyr veldig mye! :-)

20.02.2014 kl.20:32

Fantastisk historie! Utrolig mye respekt til deg!!!❤️
Anne Sølvi

20.02.2014 kl.20:39

Hei :-) Jeg syntes du er kjempe tøff som forteller dette. Du må huske at det er mange som sliter uten å si noe til noen men ved at du forteller din historie kan du hjelpe andre i samme situasjon . All respekt til deg.
Mhea Melby

20.02.2014 kl.20:42

Anonym: Tusen takk!! :-)
Mhea Melby

20.02.2014 kl.20:43

Anne Sølvi: Tusen takk, det er det som er målet med innlegget. Det er ingen skam å ha psykiske problemer!
Dawn

20.02.2014 kl.20:46

Hei Mhea <3

Var så godt å lese att ting ordnet seg så bra for deg. Vet alt for godt hvordan det er å ha det sånn.

Min datter sliter med det selv, men har ikke klart å komme så langt som du har enda.

Du er kjempe flink, stå på Mhea :-)

klem fra meg <3
Mhea Melby

20.02.2014 kl.20:49

Dawn: Tusen takk Dawn. Masse lykkelig og mange klemmer til din datter, om hun vil så kan hun også lese innlegget mitt. Det kan være det hjelper. Det vil ordne seg for henne også, jeg lover!

Klem tilbake <3
Randi Merete

20.02.2014 kl.20:52

Modig gjort av deg å dele dette! Du har kommet deg gjennom en veldig tøff prosess og det skal du være stolt av :-) Ønsker deg alt godt videre! Klem
Mhea Melby

20.02.2014 kl.20:52

Randi Merete: Tusen takk! Klem tilbake :-)
Maureen

20.02.2014 kl.22:54

Utrolig stekr du er, kjære du ♡ utrolig stolt av deg ♡
Mhea Melby

20.02.2014 kl.23:02

Maureen: tusen takk Maureen! :-)<3

20.02.2014 kl.23:41

Dette er utrolig godt skrevet, og jeg sitter med tårer i øynene. Du er et utrolig sterkt og fantastisk menneske. Det at du deler din historie og er åpen om den viser hvor sterk du er. Viljen til å stå på og den mentale styrken din kan ingen ta fra deg. Utrolig glad i deg<3 Stå på, Maria!

-Andrea (naboon)
Mhea Melby

20.02.2014 kl.23:42

Anonym: Det betyr så mye å høre det, tusen takk Andrea! Kjempe glad i deg, lillevenn <3
Jorunn Kolden

21.02.2014 kl.00:02

Hei godt å høyre att du er bra att nå,eg veit sjølv korleis det er å ha psykiske lidelse.Det er ingen forgodt.Kjempefint skrivi det du skreiv.
Mhea Melby

21.02.2014 kl.00:17

Jorunn Kolden: Tusen takk! :-)
Tone

21.02.2014 kl.12:06

Synd dette, men husk på at det går an å søke jobb uten hjelp fra NAV. Større sjanse for å få jobb da.

''Livet starter ikke før man må ut av komfortsonen'' I 'voksenverden' er ikke alt like lett, det handler bare om å ha tro på seg selv, og kjempe seg fram.

Lykke til videre!
Mhea Melby

21.02.2014 kl.13:07

Tone: Jeg er klar over det, men i dette tilfellet så var jeg kun 16 år og siden jeg sluttet på skolen så var jeg nødt til å komme i kontakt med oppfølgingstjenesten som førte meg videre til NAV slik at jeg skulle ha en fast inntekt i og med at jeg ikke lenger fikk stipend.. Nå fyller jeg straks 18 og er det en ting jeg vet så er det at jeg aldri skal inn i NAV igjen. Tusen takk for gode råd! :-)
Marita

21.02.2014 kl.14:48

Mhea <333
Mhea Melby

21.02.2014 kl.14:54

Marita: Marita'vennen <3
Skriv en kommentar


hits / a>