Mhea

"Den usynlige sykdommen"

Skrevet 20.02.2014 klokken 17:37 | Kategori: Blogg | Kommentarer: 20


I og med at jeg velger pne meg spass, s hper jeg dere kommenterer med respekt eller lar vre.

Jeg vet at det er noen av dere som har lurt p dette, og jeg har aldri flt meg skikkelig klar til fortelle det fordi jeg rett og slett skammet meg over det. Jeg flte meg s unormal. Men n skal jeg alts prve fortelle dette s godt jeg kan.

Da jeg startet skolegangen min p Vnstra videregende skole s flyttet jeg i tillegg p hybel. Jeg hadde gledet meg lenge. Jeg flyttet inn i et hybelhus med 10 andre. Etter at jeg hadde gtt p skolen en stund, begynte jeg fle meg virkelig utilpass og uvel hver dag jeg gikk inn p den skolen. Der var virkelig ikke godt. Jeg flte meg etterhvert veldig alene, bde "hjemme" p hybelen og p skolen. Dette hadde ingenting med folkene der og gjre, det var rett og slett bare det at jeg av en eller annen grunn ikke tillot meg selv slippe noen innp meg.

En dag da jeg gikk til skolen, stoppet alt opp for meg da jeg skulle g inn inngangsdren. Jeg bare stod der og gjorde ingenting. Inni meg tenkte jeg for harde livet. "Okei, Mhea, lft opp hnden og pne dren n!" Men det gikk ikke. Jeg klarte rett og slett ikke pne dren, og jeg ble bare s utrolig fortvilet at jeg ikke visste hva jeg skulle gjre. Jeg ringte til mamma, og fikk kontakt med den eneste lreren jeg flte jeg kunne snakke med. Jeg fikk beskjed om at jeg bare skulle dra hjem til Skjk, og det var akkurat det jeg gjorde.

Da jeg gikk hjemme hadde jeg plutselig blitt redd for alt mulig. Alt som idag ikke gir noen mening at jeg var redd for. Jeg var redd for pne kjleskapet blant annet, men mest av alt var jeg redd for vre alene og redd for sove. Jeg var mye redd for vre alene, fordi da visste jeg at "stemmen" kom tilbake. "Stemmen" som fortalte meg hvor ubrukelig jeg var, og at jeg mtte selvskade meg selv. Det var slik jeg beskrev det, husker jeg. Jeg var en selvskader.

Jeg var redd for sove, fordi jeg var redd jeg skulle d i lpet av natten. Jeg ville jo ikke d. Jeg flte aldri p selvmordstanker, men det var flere ganger der jeg allerede flte meg dd. Jeg flte meg s alene at jeg rett og slett flte meg oversett uansett hvor mange mennesker jeg hadde rundt meg. Nr jeg tenker tilbake s mtte det vre et helvete vre kjresten min p denne tiden, for ja, jeg hadde kjreste. Og denne kjresten har jeg enda, min fantastiske Gaute. Han har alltid vrt der for meg, og jeg er s evig takknemmelig for det. Men uansett, jeg var s ustabil og s langt nede som man kan komme, og dette kom bare helt plutselig.

Mamma ble jo selvflgelig redd for meg, og jeg tror ikke hun helt visste hva hun skulle gjre. Men hun tok med meg til doktoren, og der ble jeg videre henvist til bup (barn- og ungdoms psykiatrisk). Her kom jeg i kontakt med ei helt fantastisk dame som viste at hun virkelig brydde seg om meg og ville gjre meg frisk. P denne tiden hadde jeg naturligvis ingen tro p at jeg noen gang kom til bli meg selv igjen, men jeg tenkte at det skadet ikke prve.

Da det var gtt 7 uker, og jeg enda ikke var klar for starte p skolen igjen tenkte jeg at det var for sent starte igjen. Jeg hadde jo gtt glipp av 7 ukers undervisning, og jeg kom ikke til begynne igjen enda. S jeg fikk et mte med mamma, lreren min og et par andre folk og der ble det bestemt at jeg skulle slutte p skolen. Da jeg sluttet, fikk jeg en liten "lettelse" feeling, jeg slapp jo tenke p at "nei, jeg m jo tilbake p skolen snart. Jeg har jo s masse fravr!" Men det var ikke over enda.

Jeg mtte vre i kontakt med en fra oppflgingstjenesten, og jeg fikk begynne i jobb for ikke kun vre hjemmevrende. Jeg skulle bli lnnet av NAV, og det var de som skulle ha ansvaret for meg. Ganske kort tid etter at jeg sluttet p skolen, startet jeg jobbe p Matkroken. Her trivdes jeg ikke i det heletatt, fordi jeg var jo livredd for folk og store folkemengder. Flere ganger mtte jeg g p bakrommet bare for slippe det ut og prve slappe av. Jeg fant fort ut at dette ikke fungerte, s jeg dro opp til NAV igjen for fortelle dette. Der ble jeg fortalt at jeg bare kunne slutte p dagen, fordi de skulle finne ny jobb til meg dagen etter. Jeg visste jo at det ikke var godt for meg bare g hjemme hver dag, s jeg mtte sprre dem en siste gang om de var sikker p at jeg kunne f starte p en ny jobb dagen etter. Jeg fikk det bekreftet, og sluttet samme dag p matkroken.

Dagene gikk, og jeg ventet og ventet. NAV ringte ikke, og det ble som jeg fryktet; jeg gikk bare hjemme hver eneste dag og ikke gjorde noen ting. Det dela meg helt, jeg flte meg s ensom og alene hver eneste dag, jeg visste ikke lengre hvem som var vennene mine og jeg var helt sikker p at kjresten min, pappa og mamma hadde glemt meg. Uansett om jeg snakket med dem daglig, var det noe som alltid fortalte meg at jeg var glemt, det var ingen som brydde seg om meg lengre, jeg var helt ubrukelig.

NAV ringte ikke fr i starten av sommerferien, og da var det jo allerede for sent. Selv om jeg ikke gikk p skolen, s skulle jeg ha alle de samme feriene som de som gikk p skolen. Jeg gikk hjemme uten jobb i minst tre mneder, og ble enda mere delagt p grunn av NAV.

Jeg gikk jevnlig til bup gjennom alt dette, og jeg fikk diagnosen "Tilpassningsforstyrrelser ak angst". Da jeg ble diagnosert var det enda enklere f hjelp, og jeg ble bedre og bedre for hver gang jeg var der. Jeg skte p skole p nytt, denne gangen p Otta, uten noen som helst anelse om at det kom til g s bra som det gjr n. Jeg visste ikke en gang om jeg kom til starte p skolen p nytt etter sommerferien. Men det gjorde jeg alts, og det gikk veldig mye bedre. Endelig kunne jeg fle meg normal igjen, som hadde startet p skolen.

2. Januar 2014 hadde jeg min aller siste time hos bup, ca. et r etter min aller frste time. Lite visste jeg om at dette skulle bli min aller siste time. Da jeg gikk inn til timen min flte jeg at jeg ikke hadde noe her gjre lengre. Psykologen min var enig, og jeg var blitt frisk!GUD for en herlig flelse jeg hadde da jeg gikk fra bup-kontoret for aller siste gang. Det vite at jeg ikke trenger vre redd for noe lengre, fordi n hadde jeg lrt meg takle angsten. JEG VAR BLITT FRISK!!



Mhea

20.02.2014 kl.20:08

Respekt! <3
Mhea Melby

20.02.2014 kl.20:10

Anonym: Tusen takk, det betyr veldig mye! :-)

20.02.2014 kl.20:32

Fantastisk historie! Utrolig mye respekt til deg!!!❤️
Anne Slvi

20.02.2014 kl.20:39

Hei :-) Jeg syntes du er kjempe tff som forteller dette. Du m huske at det er mange som sliter uten si noe til noen men ved at du forteller din historie kan du hjelpe andre i samme situasjon . All respekt til deg.
Mhea Melby

20.02.2014 kl.20:42

Anonym: Tusen takk!! :-)
Mhea Melby

20.02.2014 kl.20:43

Anne Slvi: Tusen takk, det er det som er mlet med innlegget. Det er ingen skam ha psykiske problemer!
Dawn

20.02.2014 kl.20:46

Hei Mhea <3

Var s godt lese att ting ordnet seg s bra for deg. Vet alt for godt hvordan det er ha det snn.

Min datter sliter med det selv, men har ikke klart komme s langt som du har enda.

Du er kjempe flink, st p Mhea :-)

klem fra meg <3
Mhea Melby

20.02.2014 kl.20:49

Dawn: Tusen takk Dawn. Masse lykkelig og mange klemmer til din datter, om hun vil s kan hun ogs lese innlegget mitt. Det kan vre det hjelper. Det vil ordne seg for henne ogs, jeg lover!

Klem tilbake <3
Randi Merete

20.02.2014 kl.20:52

Modig gjort av deg dele dette! Du har kommet deg gjennom en veldig tff prosess og det skal du vre stolt av :-) nsker deg alt godt videre! Klem
Mhea Melby

20.02.2014 kl.20:52

Randi Merete: Tusen takk! Klem tilbake :-)
Maureen

20.02.2014 kl.22:54

Utrolig stekr du er, kjre du ♡ utrolig stolt av deg ♡
Mhea Melby

20.02.2014 kl.23:02

Maureen: tusen takk Maureen! :-)<3

20.02.2014 kl.23:41

Dette er utrolig godt skrevet, og jeg sitter med trer i ynene. Du er et utrolig sterkt og fantastisk menneske. Det at du deler din historie og er pen om den viser hvor sterk du er. Viljen til st p og den mentale styrken din kan ingen ta fra deg. Utrolig glad i deg<3 St p, Maria!

-Andrea (naboon)
Mhea Melby

20.02.2014 kl.23:42

Anonym: Det betyr s mye hre det, tusen takk Andrea! Kjempe glad i deg, lillevenn <3
Jorunn Kolden

21.02.2014 kl.00:02

Hei godt hyre att du er bra att n,eg veit sjlv korleis det er ha psykiske lidelse.Det er ingen forgodt.Kjempefint skrivi det du skreiv.
Mhea Melby

21.02.2014 kl.00:17

Jorunn Kolden: Tusen takk! :-)
Tone

21.02.2014 kl.12:06

Synd dette, men husk p at det gr an ske jobb uten hjelp fra NAV. Strre sjanse for f jobb da.

''Livet starter ikke fr man m ut av komfortsonen'' I 'voksenverden' er ikke alt like lett, det handler bare om ha tro p seg selv, og kjempe seg fram.

Lykke til videre!
Mhea Melby

21.02.2014 kl.13:07

Tone: Jeg er klar over det, men i dette tilfellet s var jeg kun 16 r og siden jeg sluttet p skolen s var jeg ndt til komme i kontakt med oppflgingstjenesten som frte meg videre til NAV slik at jeg skulle ha en fast inntekt i og med at jeg ikke lenger fikk stipend.. N fyller jeg straks 18 og er det en ting jeg vet s er det at jeg aldri skal inn i NAV igjen. Tusen takk for gode rd! :-)
Marita

21.02.2014 kl.14:48

Mhea <333
Mhea Melby

21.02.2014 kl.14:54

Marita: Marita'vennen <3
Skriv en kommentar


hits / a>