Mhea

Vinterferie

Skrevet 24.02.2014 klokken 19:10 | Kategori: Blogg | Kommentarer: 0


Så uendelig deilig det var å våkne opp idag og vite at man ikke skal på skolen! Selv om jeg våknet rundt seks tiden, siden kjæresten var så lur at han glemte å skru av vekkerklokka si, så har dette vært en fin dag. Da vi stod opp, dro vi en tur ned til otta sentrum. Gaute skulle kjøpe noen ledninger og noen greier fordi han holder på å koble anlegg i bilen sin, og jeg var en tur innom på Cubus. Jeg fant faktisk ingenting der som jeg hadde lyst på, så jeg dro fra Cubus med kun en mascara og foundation svamper som jeg har kjøpt for mamma.

Denne uken skal jeg bare nyte ferien sammen med kjæresten, og håpe at jeg finner en plass jeg kan feire 18'års dagen min på lørdag.

I skrivende stund sitter jeg i bilen til Gaute mens han styrer med noe koblings greier som jeg ikke har peiling på i det hele tatt, så jeg tar meg best ut ved å bare se på.

Slenger ved et mobilbilde av meg, selv om jeg hater å bruke mobilbilder. Men slik blir det når jeg blogger fra mobilen.

Så ja, ha en fin ferie dere som har det, og ha en ellers fin uke til dere andre! :-)

Mhea

. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

0 kommentarer

Taco time

Skrevet 22.02.2014 klokken 21:11 | Kategori: Blogg | Kommentarer: 0


God lørdagskveld! Nå sitter jeg og Gaute med mamma og stefaren min og inntar en bedre taco-middag. Kun en liten update fra meg, for å ønske dere alle en kjempefin kveld.

Mhea

. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

0 kommentarer

Photography: Pinki

Skrevet 22.02.2014 klokken 14:15 | Kategori: Foto | Kommentarer: 2










Hva synes dere om bildene?

Mhea 

. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

2 kommentarer

Love is a human right

Skrevet 21.02.2014 klokken 15:26 | Kategori: Hverdag | Kommentarer: 5





Idag fikk jeg mitt Amnesty-armbånd i posten. Dette er en sak jeg virkelig brenner for. At homofili faktisk er straffbart i visse land er for meg helt uforståelig. Alle mennesker skal ha rett til å elske hvem de vil, uansett kjønn. Homofili og ekteskap med samme kjønn er jo lovlig her i Norge, og selv har jeg en tante som er lykkelig gift med ei fantastisk dame og det er noe jeg er veldig stolt av! Jeg mener at alle mennesker skal få være seg selv og leve et fritt og godt liv, uansett legning. Alle er like mye verdt!

Om du også vil hjelpe Amnesty og stoppe diskriminering og forfølgelse av mennesker på grunn av deres seksuelle orientering eller kjønnsidentiter, så kan du sende en sms med REGNBUE <Ditt navn> <Din adresse> til 2160. Hver sms gir Amnesty en støtte på 35 kroner. 

Mhea

. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

5 kommentarer

Tusen takk!

Skrevet 21.02.2014 klokken 13:20 | Kategori: Blogg | Kommentarer: 0


Herlighet! Jeg er helt målløs. All den støtten, alle disse fine kommentarene, tusen takk dere! I går hadde jeg 725 lesere innom bloggen min og hele 1002 sidevisninger! Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal si, dere er så snille! Folk har takket meg for å ha delt historien min, og det er folk som har sagt at de ser opp til meg. Det betyr så uendelig mye at jeg ikke får satt skikkelig ord på det! Dere har fortalt meg at jeg bør være stolt over meg selv, og jeg kan med hånden på hjertet fortelle at for første gang på veldig lenge så er jeg veldig stolt over meg selv. Det føles godt. Tusen takk! Noen av dere har også sagt at jeg hjelper mange andre som også sliter med det samme, men som kanskje ikke har kommet så langt at de klarer å snakke om det, og det var også en av grunnene til at jeg bestemte meg for å dele historien min med dere der ute. Jeg vil at de som sliter med det samme skal vite at det er ingen skam, det er ikke noe å være skammet over. Så til de av dere som kanskje kjente seg litt igjen i innlegget mitt under; aldri mist håpet! Dere kan få hjelp, og det vil ordne seg for dere som det ordnet seg for meg uansett hvor mørkt det kan se ut nå.


Jeg har også foresten lagt inn en "liker" knapp under alle innleggene, så om dere føler for å dele innleggene mine videre med deres facebook venner så er det helt greit. Under headeren min så er det også en link som heter "Facebook", og om dere klikker dere inn på den så kommer dere rett til facebook siden for bloggen min som dere kan like.

Mhea

. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

0 kommentarer

"Den usynlige sykdommen"

Skrevet 20.02.2014 klokken 17:37 | Kategori: Blogg | Kommentarer: 20


I og med at jeg velger å åpne meg såpass, så håper jeg dere kommenterer med respekt eller lar være.

Jeg vet at det er noen av dere som har lurt på dette, og jeg har aldri følt meg skikkelig klar til å fortelle det fordi jeg rett og slett skammet meg over det. Jeg følte meg så unormal. Men nå skal jeg altså prøve å fortelle dette så godt jeg kan.

Da jeg startet skolegangen min på Vnstra videregående skole så flyttet jeg i tillegg på hybel. Jeg hadde gledet meg lenge. Jeg flyttet inn i et hybelhus med 10 andre. Etter at jeg hadde gått på skolen en stund, begynte jeg å føle meg virkelig utilpass og uvel hver dag jeg gikk inn på den skolen. Der var virkelig ikke godt. Jeg følte meg etterhvert veldig alene, både "hjemme" på hybelen og på skolen. Dette hadde ingenting med folkene der og gjøre, det var rett og slett bare det at jeg av en eller annen grunn ikke tillot meg selv å slippe noen innpå meg. 

En dag da jeg gikk til skolen, stoppet alt opp for meg da jeg skulle gå inn inngangsdøren. Jeg bare stod der og gjorde ingenting. Inni meg tenkte jeg for harde livet. "Okei, Mhea, løft opp hånden og åpne døren nå!" Men det gikk ikke. Jeg klarte rett og slett ikke å åpne døren, og jeg ble bare så utrolig fortvilet at jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre. Jeg ringte til mamma, og fikk kontakt med den eneste læreren jeg følte jeg kunne snakke med. Jeg fikk beskjed om at jeg bare skulle dra hjem til Skjåk, og det var akkurat det jeg gjorde. 

Da jeg gikk hjemme hadde jeg plutselig blitt redd for alt mulig. Alt som idag ikke gir noen mening at jeg var redd for. Jeg var redd for å åpne kjøleskapet blant annet, men mest av alt var jeg redd for å være alene og redd for å sove. Jeg var mye redd for å være alene, fordi da visste jeg at "stemmen" kom tilbake. "Stemmen" som fortalte meg hvor ubrukelig jeg var, og at jeg måtte selvskade meg selv. Det var slik jeg beskrev det, husker jeg. Jeg var en selvskader.

Jeg var redd for å sove, fordi jeg var redd jeg skulle dø i løpet av natten. Jeg ville jo ikke dø. Jeg følte aldri på selvmordstanker, men det var flere ganger der jeg allerede følte meg død. Jeg følte meg så alene at jeg rett og slett følte meg oversett uansett hvor mange mennesker jeg hadde rundt meg. Når jeg tenker tilbake så måtte det være et helvete å være kjæresten min på denne tiden, for ja, jeg hadde kjæreste. Og denne kjæresten har jeg enda, min fantastiske Gaute. Han har alltid vært der for meg, og jeg er så evig takknemmelig for det. Men uansett, jeg var så ustabil og så langt nede som man kan komme, og dette kom bare helt plutselig. 

Mamma ble jo selvfølgelig redd for meg, og jeg tror ikke hun helt visste hva hun skulle gjøre. Men hun tok med meg til doktoren, og der ble jeg videre henvist til bup (barn- og ungdoms psykiatrisk). Her kom jeg i kontakt med ei helt fantastisk dame som viste at hun virkelig brydde seg om meg og ville gjøre meg frisk. På denne tiden hadde jeg naturligvis ingen tro på at jeg noen gang kom til å bli meg selv igjen, men jeg tenkte at det skadet ikke å prøve. 

Da det var gått 7 uker, og jeg enda ikke var klar for å starte på skolen igjen tenkte jeg at det var for sent å starte igjen. Jeg hadde jo gått glipp av 7 ukers undervisning, og jeg kom ikke til å begynne igjen enda. Så jeg fikk et møte med mamma, læreren min og et par andre folk og der ble det bestemt at jeg skulle slutte på skolen. Da jeg sluttet, fikk jeg en liten "lettelse" feeling, jeg slapp jo å tenke på at "ånei, jeg må jo tilbake på skolen snart. Jeg har jo så masse fravær!" Men det var ikke over enda.

Jeg måtte være i kontakt med en fra oppfølgingstjenesten, og jeg fikk begynne i jobb for å ikke kun være hjemmeværende. Jeg skulle bli lønnet av NAV, og det var de som skulle ha ansvaret for meg. Ganske kort tid etter at jeg sluttet på skolen, startet jeg å jobbe på Matkroken. Her trivdes jeg ikke i det heletatt, fordi jeg var jo livredd for folk og store folkemengder. Flere ganger måtte jeg gå på bakrommet bare for å slippe det ut og prøve å slappe av. Jeg fant fort ut at dette ikke fungerte, så jeg dro opp til NAV igjen for å fortelle dette. Der ble jeg fortalt at jeg bare kunne slutte på dagen, fordi de skulle finne ny jobb til meg dagen etter. Jeg visste jo at det ikke var godt for meg å bare gå hjemme hver dag, så jeg måtte spørre dem en siste gang om de var sikker på at jeg kunne få starte på en ny jobb dagen etter. Jeg fikk det bekreftet, og sluttet samme dag på matkroken. 

Dagene gikk, og jeg ventet og ventet. NAV ringte ikke, og det ble som jeg fryktet; jeg gikk bare hjemme hver eneste dag og ikke gjorde noen ting. Det ødela meg helt, jeg følte meg så ensom og alene hver eneste dag, jeg visste ikke lengre hvem som var vennene mine og jeg var helt sikker på at kjæresten min, pappa og mamma hadde glemt meg. Uansett om jeg snakket med dem daglig, var det noe som alltid fortalte meg at jeg var glemt, det var ingen som brydde seg om meg lengre, jeg var helt ubrukelig. 

NAV ringte ikke før i starten av sommerferien, og da var det jo allerede for sent. Selv om jeg ikke gikk på skolen, så skulle jeg ha alle de samme feriene som de som gikk på skolen. Jeg gikk hjemme uten jobb i minst tre måneder, og ble enda mere ødelagt på grunn av NAV. 

Jeg gikk jevnlig til bup gjennom alt dette, og jeg fikk diagnosen "Tilpassningsforstyrrelser akà angst". Da jeg ble diagnosert var det enda enklere å få hjelp, og jeg ble bedre og bedre for hver gang jeg var der. Jeg søkte på skole på nytt, denne gangen på Otta, uten noen som helst anelse om at det kom til å gå så bra som det gjør nå. Jeg visste ikke en gang om jeg kom til å starte på skolen på nytt etter sommerferien. Men det gjorde jeg altså, og det gikk veldig mye bedre. Endelig kunne jeg føle meg normal igjen, som hadde startet på skolen. 

2. Januar 2014 hadde jeg min aller siste time hos bup, ca. et år etter min aller første time. Lite visste jeg om at dette skulle bli min aller siste time. Da jeg gikk inn til timen min følte jeg at jeg ikke hadde noe her å gjøre lengre. Psykologen min var enig, og jeg var blitt frisk! GUD for en herlig følelse jeg hadde da jeg gikk fra bup-kontoret for aller siste gang. Det å vite at jeg ikke trenger å være redd for noe lengre, fordi nå hadde jeg lært meg å takle angsten. JEG VAR BLITT FRISK!!

 

Mhea

. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

20 kommentarer

Back on track

Skrevet 20.02.2014 klokken 13:46 | Kategori: Blogg | Kommentarer: 0


Jeg skal prøve å blogge igjen for ørtenhundreogfirogtrygvende gang. Jeg tenker hele tiden på bloggen, på hvor lyst jeg har til at bloggen skal bli en del av meg igjen. Jeg elsker jo å skrive, og jeg elsker å ta bilder - så hvorfor ikke prøve igjen nok en gang? Jeg håper jeg kan få skaffet meg noen lesere også da, selvfølgelig, hvem vil vel blogge uten lesere og kommentarer?

Vel, siden sist har det skjedd litt, men ikke mye. 

- Jeg har blitt tante for første gang. Dette var noe som gledet meg veldig, for jeg har ingen helsøsken så jeg kan egentlig ikke bli fult og helt tante til noen, men da storesøsteren min ringte meg og fortalte at jeg skulle bli tante, ja da hoppet hjertet mitt over noen slag tror jeg, og jeg satt bare med verdens største glis. Da nydelige Anders ble født 29. september 2013 var jeg verdens stolteste tante. 



- Jeg har tatt en ny, meningsfull tatovering.



23. Januar fikk jeg denne på ryggen, og jeg angrer ikke et sekund. Denne tatoveringen symboliserer hvor mye musikk betyr for meg og hvor mye jeg skulle ønske at jeg fortsatt turte å drive med det. Da jeg fikk angst, var musikken en av de største delene av meg som angsten tok med seg, og jeg velger å tro at når jeg har denne tatoveringen vil jeg kanskje en gang komme tilbake til musikken og bare helt glemme angsten jeg har for den. Rosen ble først bare tegnet på av tegneren (uten at jeg visste det) for at tattoveringen ikke skulle bli så tom, men da jeg så den i speilet skjønte jeg at den hadde en mening den også. Som dere ser så er den ikke helt blomstret ut, den er på tur til å blomstre, så den symboliserer musikken for meg og at den snart vil blomstre opp igjen. 

- Jeg har sluttet hos bup. Jeg vet at noen av dere lurer litt på hvorfor jeg har gått der, og hvorfor jeg sluttet på skolen i fjor. Jeg har tenkt til å poste et litt utfyllende innlegg om dette litt senere, jeg har allerede innlegget klart. 



Så ja, det har ikke skjedd så utrolig mye spennende siden sist, men jeg har et par ting jeg kommer til å skrive i et eget innlegg. Nå har jo jeg en ganske så kjedelig hverdag. Men jeg har ihvertfall bestemt meg for å prøve enda en gang med denne bloggingen, så da håper jeg at jeg får noen som vil lese bloggen min etterhvert.

Mhea

. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

0 kommentarer

hits